Hans Andersen

Hans Andersen

Da jeg vokste opp på 80-tallet var jeg, som en del andre, oppslukt av Jackie Chan, Chuck Norris, Jean Claude van Damme og Bruce Lee. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville bli like god selv. Da kampsporttilbudet på Grovane var begrenset ble det til at vi kjørte en del street fight på skolen – med de konsekvensene det fikk for ordenskarakteren. Etter å ha sett Bruce Lee med nunchakos i fjerde klasse ville jeg lage noen til meg selv på sløyden. Jeg sa jeg skulle lage trommestikker, og da læreren mente de var litt store og tykke sa jeg : Det er til en stortromme! Den gikk han på...

Karrieren med disse nunchakoene ble kort. De var 80 cm lange, men en like lang kjetting jeg lånte i garasjen. Det endte med blått øye og frykt for å ikke kunne få barn (det har senere vist seg at denne frykten var ubegrunnet).

Noen år senere var jeg på Gimlemessa o så en plakat der det sto “Kickboxing”. Jeg ble veldig gira. Jeg hadde fått moped med trimsett og kunne dra til byen for å trene. Jeg begynte og var aktiv i seks år. Jeg rakk å gå noen kamper for klubben ble oppløst.

Så gikk det noen år igjen, med husbygging, verdens beste kone, og fire fantastiske barn. Disse barna trengte fritidsaktiviteter, og da dukket Kristiansand Kampsport Senter opp, der en hyggelig fyr ved navn Richie tok oss godt imot. Jeg så muligheten for å begynne selv igjen også, og grep den!

Nå har jeg trent her siden 2009, og jeg stortrives. Alle ungene trener her, og miljøet er veldig godt og inkluderende. Jeg er sta av natur, og har nådd ett av målene jeg satte meg: svart belte. Jeg ønsker fremdeles å utvikle meg så godt jeg kan, både som utøver og som instruktør.

Takk til Richie som driver KKS på måten han gjør. Med sine motiverende og inspirerende klasser får han alle til å føle seg som den beste.

Jeg avslutter med noen vise ord fra den romerske dikteren Horatius: Carpe diem quam minimum credula postero (Grip dagen, og stol så lite som mulig på den neste).

Hans Andersen