Richard Haye

Følg barndomsdrømmen

Drømmen om kampsport har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Jeg ble født i Cape Town, Sør Africa i 1970. Minnene mine fra oppveksten min i Cape Town er blandet. Jeg bodde lenge hos min bestemor, som hadde en bitte liten leilighet i Sea Point. vi bodde i kunne jeg se rett inn i et karatestudio fra soveromsvinduet mitt. Som liten husker jeg hvordan jeg satte i vinduet på kveldene før jeg sovnet og så på når de slo, sparket og hylte i hvite karatedrakter.  Allerede da drømte jeg meg bort i kampsportverden, men vi hadde ikke så mye penger og i hvertfall ikke nok til å bruke på karatetrening, så det ble med drømmene og Bruce Lee filmene.

Da vi flyttet til Norge i 1983 fikk jeg endelig sjansen og begynte å trene karate i Oslo. Til min stefars store fortvilelse, etter å ha kjøpt drakt og utstyr til flere hundrede kroner, kastet jeg inn håndkleet etter snaue 3 måneder. Jeg kan skylde på språk og reisetid alene med t-bane, men jeg syntes det var rett og slett for tøft for meg og jeg gav opp for lett.

Første møte med Kristiansand

Etter et år i Oslo, flyttet vi til Kristiansand og jeg startet på en ny skole året var 1984, og apartheid i Sør Africa var i fokus. Jeg var 14 år ny i landet, hadde ingen politiske meninger og var ganske ustø i norsk. På skolen, som eneste Sørafrikaner, hvit sådan, ble jeg stilt til ansvar for regimet av flere av mine Norske medelever. "Jævla utlending", "hvit neger gå hjem" var vanlige for meg å høre. Jeg opplevde mye mobbing og ble å bli truet med juling var en ukentlig greie på Grim skole, men selv om noen medelever mobbet, så var det heldigvis tryggere i klasserommet enn det jeg var vant til.
Så "ble jeg kjent med" var det en gutt som het Daniel Larousso i California som også slet med å tilpasse seg sitt nye Miljø, 1984 kom "The Karate Kid" og  kjente jeg meg veldig igjen.

Etter å ha sett filmen 3 ganger bestemte jeg meg for å trene karate igjen. Jeg var ikke alene om det, Kristiansand Karate Club med Gunnar Nordahl i spissen, kjørte oppvisning og medlemsinntak samtidig som filmen gikk. Salen var fullpakket med ungdommer og voksne fra hele byen som hadde sett filmen. Gunnar knuste mursteiner og sparket i stykker både balltrær og andre svartbelter, det var det villeste jeg  og sikkert mange andre hadde sett. Nybegynnerklassen var fullstappet i Henrik Wergelands Gate 19.

Når jeg kom hjem og sa til foreldrene mine at jeg ville trene karate igjen, ble jeg ikke akkurat møtt med begeistring. De hadde for litt siden betalt for karateutstyr og et år med trening, som jeg ikke benyttet. Etter mye mas fikk jeg lov til å begynne, men de sa at hvis det var viktig nok for meg, så måtte jeg skaffe pengene selv. Denne gangen mente jeg alvor, så det ble 2 avis og reklameruter i nabolaget.  Ikke lenge etter jeg begynte å trene ble vaskejobben i klubben ledig, jeg trengte penger for å trene, så motivasjonen for å vaske var stor. Med vaskejobben, slapp jeg å tråkke rundt med aviser i snøen, men den største fordelen, var at hadde jeg egen nøkkel, og kunne trene utenom de vanlige tidspunktene. Jeg vasket lokalene 4 dager i uken etter at den siste klassen var ferdig, men det jeg fikk igjen var verdt timene med vaskefilla.

Til mine foreldres store frustrasjon trente jeg i overkant mye. Når ikke jeg var i kjelleren på karateklubben, løp jeg rundt i skogen bak huset, der jeg slo og sparket på slagsekker og slagstativer som jeg hadde montert i bakken og på trærne.
Mobbingen tok slutt, jeg lærte meg Norsk, jeg fikk venner og reisen min var igang.

Kampsport i Kristiansand på 80tallet.

På 80 tallet var ikke MMA som idrett oppfunnet og det var ikke så mange som trente mer enn en kampsportgren. I Kristiansand fantes det på den tida, ganske mye forskjellig kampsporter når jeg tenker etter, men det var ingen virkelig store klubber. AIKlund, tror jeg var eldst, Karate var samlet sett størst, med klubber i byen, Hånes, Vågsbygd og Vennesla. Budosør som drev med Judo under David Eastwood, Morten Hofseth drev med sportskarate og ju-jutsu, Ketil Egeland og Bent Olsen som drev Kristiansand Ju-jutsuklubb, Mehrdad Manouchehri drev Kristiansand Taekwon-Do-klubb og Are Larsen ( Nå Såzen Kusano) som trente Arnis, Ju-jutsu, Aikido, Katori shinto ryu (sverd).
Men den uskrevne reglen var at du skulle holde deg til den kampsporten du trente fordi den var stort sett alltid bedre enn de andres. Dette var selvfølgelig som regel synsing og uvitenhet, noen i stilarts-herakiet passet alltid på å fortelle at de ikke likte denne oppførselen, men det innad i min klubb var det stort sett ikke noen problem.

Krysstrening

Bruce Lee døde i 1973 bare 32 år gammel, og han var allerede en legende innenfor kampsportverden. Vi anså Bruce Lee til å være ekte vare,  han fant opp Jeet Kune Do, som bestod av flere kampsporter.
Jeg hadde sett alle filmene, lest alle bøkene og alle mine treningskompiser forsøkte til stadighet å emulere ham. Det som var spennende med Bruce Lee sin teori, var oppfordringen til å krysstrene, finne det som passet deg og kaste det som ikke passet. (Det visste seg å ikke være så enkelt i praksis)

Heldigvis delte Karateklubben lokaler med Kristiansand Ju Jutsu Klubb, noe som jeg dro nytte av og trente en del der også for å få et innblikk i ju-jutsu. Hovedtreneren for Ju-jutsuklubben, Bent Olsen var ufattelig dyktig og jeg opplever han en person som var åpen for å lære fra alle. Bent trente også karate en periode, han utmerket seg spesielt i konkurranser. Han var også veldig flink til å hentet inn internasjonale kampsportinstruktører på høyt nivå. Husk at internett fantes ikke, så du leste bare om disse mennesker i blader.

Siden broren til bestevennen min Kourosh, Mehrdad Manouchehri drev Kristiansand Taekwon-Do-klubb, måtte vi trene der også. Så i fire år dro Kourosh og meg fra klubb til klubb for å trene alt for å bli mer som Bruce Lee. Konkurranser og konkurransetrening var en måte å teste seg selv og kampsporten mot andre. Det ble noen år med konkurransefokus og noen medaljer, men det var aldri helt min greie.
Jeg foretrakk å få juling av Hans Tore Tangerud, som sparket, sweepet, slo og kastet deg rundt som en filledokke, for så å fortsette på bakken. Han var selvfølgelig mitt store forbilde på den tiden og jeg forsøket alltid å gjøre det han gjorde. 

Etter svart belte, begynte det.  

Å oppnå svart belte var et stort mål for meg og jeg i 1992 bestod jeg testen til 1. dan i Karate. Jeg hadde brukt ca 8 år på det, med trening 5 til 6 dager pr uke. Jeg hadde også strøket til brunt belte og gikk ekstra lenge med brunt belte, da jeg ikke hadde lyst til å stryke til svart. Det var ikke superenkelt å få svart belte av Gunnar Nordahl, så det hang ganske høyt for meg. Det er mange av en eller annen grunn slutter etter de får svart belte, men for meg trigget det meg bare enda mer etter å tilegne meg kunnskap. Det er nok vanskelig å forstå for dem som ikke har levd uten youtube, der alt er tilgjengelig på sekunder. Uten internet, hvis du ville lære noe, så var det den eneste måten å kunne lære nye  ting på eller å få kunnskap, måtte du reise rundt på seminarer, prøve å få en videokassett av noen som trente eller lese et blad eller bok. Alt var litt mystisk på en måte.

En som kunne masse og satt på den verdifulle informasjon var Are Larsen (nå Såzen Kusano). Han holdt på med Aikido, Ju Jitsu, Katori Shinto Ruy (sverd) og Arnis i Kristiansand sentrum. Jeg forsøkte å presse inn noen treninger der også, helt til han flyttet til Japan. Det var flere store kampsportleirer der arrangørene inviterte et bredt spekter av instruktører fra forskjellige kampsporter og fra mange land. Risørleiren og Mandalsleiren var 2 arenaer for å møte nye mennesker med likesinnede interesser. 

Japan

I 2000 gikk en ny drøm i oppfyllelse, da jeg fikk muligheten til å dra til Japan og trene kampsport der. Denne muligheten kom bare til på grunn av Yngvar « Ylla» Nilsen, som skulle besøke datteren som studerte i Japan. Sven Yngve Tellefsen som akkurat hadde fått 1.Dan , Ylla, med brunt belte  og meg med 3 Dan, dro avgårde for å utforske røttene til Shorin Ryu. Målet var å få trene med Sensei Shigenobu Nakano, han som skrev under alle svartbeltediplomer. Vi var så heldige at Såzen Kusano var vår guide i Tokyo og på Bud universitetet i Katsura. 

Når vi kom til Shorin Ryu hovedsetet i Fukouka, fikk vi en fin opplevelse. Vi fikk være sammen med Nakano sensei og kona en god del, både i dojoen, hjemme hos dem og på sightseeing. Vi var de første av Sensei Watanabe sine elever de hadde møtt. Det var svært overraskende for dem og for oss at stilarten som vi trodde var den samme, er så forskjellig. Nakano sensei pratet mye om hans karatehistorie hva ulike stilarter og mestere han hadde betydde for ham. Stilarten hans heter egentlig Shorin Ryu Ken Shin Kai. Selv brukte han bare tegnene Ken Shin Kai på brystet, han forklarte betydningen av logoen og ønsket at vi skulle ha det på gien. Siden den gang har jeg valgt å bære hans logo i alle karatesammenheng. Frem til han døde i 2013 var vi blant de eneste fra Norge som besøkte og trente med ham. Turen til Japan avmystifiserte mye av det synet jeg hadde om Karate og kampsport, noe som skulle endre veien min for alltid.   

For noen var det (og fremdeles er) å regne som kjetteri hvis man trente på tvers av stilarter. For dem er ligger alt de ønsker på en plass og det er fantastisk for dem. Selv har jeg alltid trengt å vite mer, det jeg kan er aldri nok, jeg stiller spørsmål og gjør det som skal til for å få svar. Heldigvis ble jeg kjent med likesinnede folk som Anders Blomberg, Julian Storsletten og Ove Berge, som har inspirert og guidet hverandre til å våge å tenke nytt og samtidig bevarer respekten for de gamle verdiene.

Jeg var medlem i Kristiansand Karate Club i 22 år, og instruerte og satt i styret i 18 av disse. Fra 1996 til 2006 fungerte jeg som leder, og var også hovedtrener i flere perioder. Styret og trenerne var målbevisste, og vi vokste til over 200 medlemmer, som er det største klubben har vært siden den ble stiftet i 1971. Jeg lærte masse på mange felt av mange gode instruktører og ledere. Mange av disse har hatt stor innvirkning på hvordan jeg selv fungerer som leder i dag.I mine egne øyne er jeg en karateutøver som utvider horisonten for å gjøre min karate bedre. Som en av mine lærere sa det: “Ikke alle liker å reise til samme plass, eller på samme måten. Respekter det, og kos deg på tur.”

Kali og østasiatiske kampsporter

I 1995 deltok jeg på en leir med Johan Skålberg og Jeff Espinous i Mandal. Jeg hadde trent litt modern arnis (kali) med Are Larsen men jeg alltid forbundet dette med bare stokker. På grunn av min begrenset kunnskap forstod jeg ikke helt poenget. Det var ikke før denne leiren hvor jeg så hva Jeff kunne gjøre uten stokker, at jeg forstod hvor fantastisk dette var. Jeg ble rett og slett helt oppslukt, jeg hadde aldri sett noen i karatemiljøet gjøre noe i nærheten av det Jeff og Johan gjorde. Jeg spurte mine instruktører om dette, men fikk til svar at det var bare vas og ikke noe å bruke tiden på. Men var bitt, uansett hva de andre sa, så kunne jeg ikke "u-se" det jeg hadde sett, jeg måtte studere dette, men miljøet i Norge var lite. Åge Thoen og Henning Hansen var de eneste jeg visste om som dreiv med dette i Norge og jeg inviterte dem til Kristiansand for å lære meg.

Der japansk kampsport hadde gitt med struktur og disiplin, åpnet Kali opp en verden der det fantes et slags organisert kaos. Da jeg ikke kunne gjøre dette i karateklubben, der jeg fremdeles var leder, stiftet jeg Kristiansand Stickfighting Club i 1997, så jeg kunne utforske andre stilarter i tillegg til Karate. Dette ble kimen til Kristiansand Kampsport Senter.
Youtube var ikke oppfunnet og hvis jeg ville lære dette så måtte jeg enten få instruktører til å komme til meg, eller så måtte jeg reise til dem. De neste 12 årene reiste jeg på opp til 14 seminarer i året og brukte tusenvis av treningstimer ved siden av karatetreningen. Jeg fikk mange kontakter i FMA-miljøet og trente under Jeff Espinous og Johan Skålberg frem til Kali Sikaran splittet i 2 grupper. Når dette skjedde ble det en turbulent tid innen dette miljøet, noe som gjorde at jeg trakk meg helt ut av alt som hadde med Kali Sikaran å gjøre.  

Jeet kun Do og en ny Mentor

På en sommerleir i 2001 kom jeg i kontakt med Andy Gibney fra England, som underviste Jeet Kune Do og Doce Pares. Vennskapet førte til en introduksjon til eleven av selveste Bruce Lee, Richard Bustillo. Jeg hadde vært på et par seminarer med han noen år tidligere i Sverige og i Tyskland, men jeg hadde ikke fått anledning til å snakke med ham personlig. Andy hostet et seminar i England og meg og Richard Bustillo bodde på samme hotel, så ble mye tid på frokoster og middager i tillegg til selve seminaret.

Han takket ja til å komme til Norge, så i 2005 kom han til Norge for første gang. Etter instruktørkurs i USA i 2007, ble jeg representant for hans organisasjon i Norge frem til han døde 30. Mars 2017. Richard Bustillo var en fantastisk mentor og lærer han utfordret meg, ikke bare i forhold til kampsport, men også på det personlige plan.  Han sa ofte; "Hvis du ikke kan det, lær det før du uttaler deg, du må alltid våge å begynne fra bunnen av, kjenne på hva det er å være nybegynner igjen. Du må bli kjent med følelsen av å ikke mestre. Det er her, utenfor komfortsonen din, at du utvikler deg mest. Slipp egoet» 

Det var under veiledning av Richard Bustillo at Kali Self Defence ble til. Han hjalp forme den, og sa at ofte det var i Bruce Lee sin ånd. "Kali Self Defence is your Jeet Kune Do» 

Noen måneder før han døde var han på besøk i Kristiansand, der han anerkjente han Kali Self Defence som som en stilart, og gav meg tittelen « Punong Guro» som betyr stilartsleder.  Jeg har innsett at slag og spark, grader og belter, bare er verktøy til selvutvikling, til å bli et bedre menneske, til å hjelpe andre mennesker. Det er motivasjon og drivkraft nok at man kan bidra til at andre føler mestring og trygghet, samtidig som man hjelper dem å tøye egne grenser. I dag har Kali Self Defence blitt en kanal der jeg kan formidle min tolkning av kampsport og selvutvikling slik jeg ønsker.

Selv om det tradisjonelt sett ikke har vært vanlig å krysstrene slik jeg har gjort så respekterer jeg alle som gir seg helt til én stilart, og vier livet sitt til den. Men for min del handler det ikke om stilart eller kampsportgren. Det handler om mestring av avstander og situasjoner. Med det mener jeg slag og sparkekampsporter som kickboxing, Muay Thai og Karate tar i hovedsak for seg stående situasjoner. Det er derfor, etter min mening at disse går litt i hverandre.    

Vestlig kickboxing hadde jeg surret litt med i en eller annen form i flere år. Gjennom treningen med Jeff Espinous ble jeg nå kjent med filipinsk kickboxing (Sikaran), Profight Kickboxing under Anders Blomberg og IMB Kickboxing under Richard Bustillo. Bustillo anbefalte meg å dra til Thailand for å lære, og i 2004 gjorde jeg det. Jeg ble kjent med en fantastisk Muay Thai-instruktør, Vicharn Krumkratok, og turen til Thailand ble en årlig påskebegivenhet der flere fra kampsportsenteret ble med, noe vi gjorde frem til 2012. Det er dette Dette utgjør grunnlaget for kickboxingen ved KKS, og de siste årene har vi i tillegg fått frem gode instruktører fra egne rekker som har vært med å forme gruppen, som Helene Bjerke Fredheim, Kristian Jøranson, Hans Andersen, John Philip Erikson, Ben Daniel Domingos og Thor Martin Voldheim.

Kristiansand Kampsport Senter

I 2007 sa jeg fra meg alle verv i Kristiansand Karate Club og gikk for å satse helt på kampsportklubben som da skiftet navn til Kristiansand Kampsport Senter. Jeg startet med 30 medlemmer og gjorde alt alene, i dag har vi over 500 medlemmer, kampsportsenter på Lund og i Vågsbygd. Jeg gjør ikke lenger alt alene, men vi er team på 30 instruktører som bidrar til å utvikle senteret.

Brasiliansk Jiu Jitsu

Den siste kampsporten jeg har begynt å studere er Brasiliansk Jiu Jitsu, som hovedsaklig foregår på bakken. Jeg hadde alltid følt at det å havne på bakken har vært et område som jeg behersket svært dårlig. I stedet for å lære det, så jeg gjorde som mine tidligere instruktører og anbefalte å unngå å havne der. Rundt 2000 var BJJ fremdeles et forholdsvis ungt kampsport sammenlignet med andre ting. Det gjorde at tilgangen på klubber og instruktører var nestenfraværende. I 2002-2003 kom det en blåbelte (Felix) i BJJ fra Chile til byen, så jeg så mitt snitt og startet en liten BJJgruppe. Etter et snaut år reiste Felix tilbake til Chile, gruppen holdt på litt etterpå det, samtidig utforsket shootfighting i et par år. Jeg var ikke helt der, det var feil tid for meg med bakketing og jeg la det litt på hylla. Husk at på begynnelsen av 2000 tallet var jeg fremdeles hodestups forelsket i Kali.

I 2010, da jeg nærmet førti år begynte jeg å kjenne de 25 årene med sparking og jeg verket i hoftene. Jeg trengte å finne på noe jeg kunne trene uten at det belastet hoftene mine så mye. Etter litt undersøkelse og et par BJJ-leirer ble imidlertid interessen for BJJ tent igjen. I alle andre kampsporter jeg har trent, er det en viss overføringsverdi, noe som gjorde at det tok ikke lang tid for å knekke koden. Her skiller BJJ seg ut, ingenting av det jeg var flink i hadde noen overføringsverdi til BJJ, i det hele tatt! Jeg måtte starte helt på nytt, utover det lille jeg hadde tilegnet meg noen år tidligere var jeg på lik linje som de jeg skulle undervise. Jeg knyttet på meg et hvitt belte igjen og begynte å undervise det jeg kunne huske.

Det er ikke hvor god du er det er nå, det er hvem som holder ut.

Eldst og i dårligst form gjøv jeg på. Vi rullet rundt og holdt på å ta livet av hverandre, med en Roy Dean sin App og youtube som guide. Gruppen endret seg hele tiden, folk inn og folk ut,  så etter et år var vi en fast gjeng på 5-6 stk som trente 2 ganger i uken. Det kom stadig inn folk med potensiale som ble flinke, men som oftest sluttet de igjen og jeg ble litt bedre. Bare jeg hadde noen som ville trene med meg så var jeg fornøyd. Jeg kjente ingen i BJJ-miljøet men jeg hadde trent med Marcelo “Yogui” Santiago et par ganger for mange år siden og visste at han var Skandinavias høyest graderte instruktør i BJJ. Jeg tok kontakt.
Jeg forklarte at jeg hadde lite kunnskap om BJJ, men stor lyst til å lære. Han tok oss inn under vingene sine, og kom på besøk 3-4 ganger i året frem til 2018. jeg ble gradert til blått belte i BJJ i 2012 og Lilla belte i 2015 av Marcello Yogui.  Vi er svært takknemlige for alt han bidro med i oppbyggingen av BJJ-miljøet hos oss.

I 2018 gikk vi over til å bli en del av Roy Dean Academy. Roy Dean har en tilnærming til kampsport samt verdier som ligger svært nærme den KKS er basert på, han har selv bred erfaring fra flere kampsportgrener og stilarter, og hans BJJ-akademi har et strukturert og tydelig pensum som passer som hånd i hanske for oss ved KKS.
Det er utrolig givende å bryne seg mot utøvere som er yngre, sprekere, sterkere, kjappere og flinkere har vært en prøvelse. Men det er så fantastisk å kjenne på de småtingene som gir meg den samme mestringsfølelsen som jeg fikk da jeg begynte med karate 25 år tidligere.

I desember 2019, 49år og etter 4 år som Lilla belte i BJJ bestod jeg testen og ble tildelt Brunt Belte av Roy Dean.
Jeg har på ingen måte vært flinkest i noe av det jeg har holdt på med. Jeg har bare holdt på uten å gi meg, mens de rundt meg har enten sluttet å ville lære nye ting eller sluttet å trene. Ingen magi, bare det.

Jeg er supertakknemlig for de mange tusen menneskene som har trent hos meg og med meg gjennom årene. Noen innom en kort stund, mens andre vil være rundt meg livet ut. Jeg har hatt hatt mange flinke instruktører, men jeg lærer enda hver eneste dag, og det er ikke bare noe jeg sier.

Follow your dream.

Richard Haye