Stig Hageland

Min oldefar og bestefar var med å starte det som i dag alle kjenner som AIK Lund. Jeg fikk kampsport inn med morsmelka så min fritidsaktivitet var tidlig planlagt.

Etter hvert som årene gikk var det andre ting som trigget mer enn trening, så det ble noen år med opphold. Som så mange andre be jeg etablert og fikk 2 barn. Håpet mitt var at de ville følge fars fotspor, men lagidretten vant den kampen. Ettersom årene gikk måtte jeg som så mange andre gjennomgå et samlivsbrudd. Det var en tung periode, men terapien min var å ta opp igjen treningen der det startet.

Jeg ble etter hvert etablert på ny, og fikk en sønn. Dette ble en skikkelig pappagutt som fulgte meg overalt, også på trening. Jeg skjønte tidlig at dette var gutten som ville gjøre som pappa, men han var for ung til å starte med boksing. Etter litt søking på nettet fant jeg KKS, og vi ble enige om å møte på en prøvetime. Det viste seg da at dette var foreldre og barn trening, altså måtte jeg selv være aktiv, og resultatet ble heltenning for lillegutt, han kunne liksom ikke få nok, en trening i uka var alt for lite så det ble mye hjemmetrening. Etter hvert ble han overført til junior, men da måtte han trene på egenhånd og far ble plassert på sidelinjen.

Det tok ikke lang tid før Richie begynte å mase om at jeg selv måtte begynne. Jeg ble informert om tilbudene og bestemte meg for å begynne med Kali.
Dette ga også for meg heltenning og resultatet ble at jeg fikk anledning til å være eleven til Richie og ble da hjelpeinstruktør. Etter hvert som jeg kom meg frem med ny kunnskap og belte fikk jeg anledning til å holde egne klasser for junior og ungdom. Å få en slik tillit var stort og iveren etter å lære mer strømmet på. Jeg skjønte nå at kampsport var på ingen måte noe man lærte på kort tid, så jeg innså nå at jeg måtte begynne å sette meg delmål. Første mål var å komme på mest mulig trening, og dette ga uttelling i stripe på beltet. Dette forble mine delmål, og tanken om svartbelte var ganske fjern selv om drømmen var der hele tiden.
KKS ble nå mitt hjem nr 2 ettersom jeg også startet trening på BJJ, det ble mange timer sammen med Richie og ellers gode venner.

Selvsagt har jeg møtt på de dagene som har vært tunge og lysten til å trene har vært fraværende. Da har jeg vært heldig å ha en sønn som er ivrig og som sparker meg bak.
Største nedturen var en alvorlig kneskade med påfølgende 4 operasjoner over 3 år. Drømmen om svartbelte forsvant, og redselen om å måtte slutte var sterk.

Det ble mange runder med meg selv, og med god hjelp og oppbakking fra Richie møtte jeg på hver trening og holdt egne klasser. Det var en tung periode, men innstillingen om å ikke gi opp hadde jeg. Belønningen ble svart belte.

Reisen til nå har vært preget av oppturer og nedturer, men målet har hele tiden vært å ikke gi opp. Som Richie sier det: ” En svartbelte er en hvitbelte som aldri ga opp”.
Drømmen for mange er svartbelte, som om det var enden, men først da begynner den virkelige reisen. KKS med Richie i spissen er nå en del av mitt liv som jeg ønsker å ha med meg på min videre reise.

Stig Hageland